JAKTER PÅ ASBEST MED ELEKTRONMIKROSKOP
Asbest er et fryktet mineral. Det finnes seks typer, og den mest brukte typen i bygningsmaterialer består av silisium, magnesium, oksygen og hydrogen. Felles for asbestene, er de lett kan rives opp til små fibre. I krystallstrukturen er det svake bindinger mellom atomene langs noen retninger, slik at krystallet lett kløyves der. Det er slik nanofibrene dannes, og de kan bli så små som 10 nanometer tykke, og 3-20 mikrometer lange. Det er den avlange formen og lille størrelsen til asbestfibrene som gjør de helsefarlige ved innånding. Helsefaren med asbest har lenge vært kjent, men det var først på 80-tallet at forbudene begynte å komme. Asbest var et veldig populært stoff for bruk i bygningsmaterialer. I dag møter vi stort sett asbest når vi renoverer eldre bygg der asbestholdige materialer har blitt brukt brukt. Skal man renovere ett bygg som inneholder byggematerialer med asbest, tas det ekstra forhåndsregler for å beskytte bygningsarbeiderne og folk i nærheten. Så hvordan kan vi vite om luften eller materialet inneholder farlig asbest?
En rekke bedrifter har spesialisert seg på å “diagnostisere” asbest, enten i materialprøver, luft, jord eller vann. De benytter seg av mikroskopi, og ofte er transmisjon-elektronmikroskopet (TEM) best for å bestemme om det finnes asbest i prøven, og hvilken type. Med en TEM kan analytikerne se de aller minste asbest-fibrene, som man ikke kan se med lys-mikroskopene. Man kan identifisere krystallstrukturen til nanofiberet ved å se på hvordan elektrontrålen spres i et diffraksjonsmønster, som er som krystallens fingeravtrykk. Man kan også finne hvilke grunnstoffer nanofiberet består av, ved å se på røntgenstrålingen som kommer fra prøven når den eksiteres med elektronstrålen.
Skal du pusse opp, og har en mistanke om at bygget inneholder gamle materialer med asbest, så kan du sende inn en prøve for analyse. Asbesten kan være “fanget” i materialet, og da er den ikke spesielt farlig. Men når man begynner å rive opp og brekke gamle plater som eternitt, kan asbesten “slippes fri”.
En foreslått sykdoms-mekanisme for kreft forårsaket av asbest er at de tynneste nanofibrene (tynnere enn 60 nanometer) klarer å komme seg inn i cellekjerne, og vikler seg inn i kromosomene. Da forstyrres celledelingen, og kreft kan oppstå. Asbestose er en annen sykdom. Immunceller som forsøker å bryte ned nanofiberet, klarer ikke det. I stedet dør immuncellen, og slipper ut enzymer som irriterer vevet, slikk at arrvev dannes.
Det er først og fremst mennesker som har pustet inn asbest over lang tid som kan bli syke. Dette er typisk arbeidere i asbestgruver, som puster inn asbest-støv i mange år. Det kan ta lang tid fra personen sluttet å jobbe med asbest til sykdom faktisk inntreffer.
Asbestavfall leveres som farlig avfall, og kan resirkuleres til ufarlig glass ved oppvarming til over 1000 grader Celsius.
