Fremtiden

KULLFORURENSNING: EN PLAGE MED LANG HISTORIE

1st February 2019 / 4,858 Comments

Bruk av kull har skapt miljøproblemer i 800 år. Det tok 300 år fra sammenhengen mellom dødelighet og forurensning fra kullforbrenning ble observert, til effektive tiltak ble igangsatt etter «The Great Smog» i 1952. Vi tar en kikk denne historiske formen for forurensning, og forsøk på miljøtiltak.

Ettersom bruken av kull økte i omfang i 1200-tallets London, reagerte spesielt finere neser. Kull inneholder svovel som frigis ved forbrenning, og hvis duft beskrives som lukten i helvete1. De sterkeste reaksjonene kom fra adelige tilreisende fra landlige omgivelser, med stor innflytelse. I 1273 ble det forbudt å brenne kull i London2. Bryggeriene og kalkovnene var viktige forbrukere, og bøter og fjerning av anlegg var brukt som straff. En populær oppfatning er at dødsstraff også ble tatt i bruk ved en anledning, men dette kan bero på feiltolkninger. Uansett, så var forbudet lite effektivt. De økonomiske motivasjonene for bruk av kull var sterke, og ingen gode alternativer fantes. En innskrenket versjon av forbudet ble innført i 1307, der det var satt begrensninger for tider og steder kull kunne brennes: Ikke i nærheten av slottet, når kongens hustru var tilstede.

Etterhvert ble det også vanligere med husholdningsbruk av kull, siden ved var mangelvare. For å gjøre det mindre uutholdelig å være innendørs i et hjem der kull ble brent, bygde man piper. I 1377 var det satt reguleringer for utforming av piper og dens høyder. Ironisk nok førte pipene til at forbruket av kull økte, ettersom de bedret inneklimaet.

Økt forbruk ga økte problemer. Sot satte seg på bygninger og klær. Mange opplevde ubehag av luften i byen. Ikke bare var det mye partikkel-forurensning, smog, svovel, NOX og HCl, men også utslipp av tungmetaller som kvikksølv og arsenikk, samt blåsyre. På 1600-tallet ble det observert korrelasjon mellom dødelighet og forbruk av kull. Men selv om vitenskapsmenn ble klar over årsakene til luftforurensning og dens innvirkning på helse, skal det gå en stund før tiltak blir igangsatt. Og drivkraften for forandring utviklet seg først og fremst med romantikken og dens tidsånd.

Som følge av den industrielle revolusjon økte kullforbruket kraftig i London på slutten av 1700-tallet, tilsvarende over en dobling på 100 år. (Til sammenligning har verdens kullforbruk blitt doblet de siste 30 årene…). Forsøk på lage lover for å begrense forurensning ble kraftig motarbeidet fra industrien, i hvertfall fram til de skjønt at det var penger å spare ved å ha en mer fullstendig kull-forbrenning (som vil gi mindre partikkel-utslipp). De første noenlunde effektive lovene for å redusere forurensning kom midt på 1800-tallet. Størst innvirkning fikk pålegget om å fange opp alkalier, som saltsyre, fra produksjon av NaOH og NaCO3. Løsningen var så enkel som å boble avgassene gjennom vann, som absorberer HCl. Tiltaket var altså ikke rettet mot forbrenningen av kull, men å redusere utslipp av alkalier til naturen med 95 %, siden dette var svært skadelig for vegetasjon.

Luftforurensing under The Great Smog, 1952

Gradvis ble engelske husholdninger mindre avhengig av eget kull, ettersom elektrisitet ble bygget ut. Dette førte til færre tilfeller av alvorlig «smog», tidlig på 1900-tallet. Men hendelsene i London i desember 1952 ga en uhyggelig vekker om at det ikke var gjort nok. En periode med kaldt vær, lite vind og temperatur-inversjon førte til «The Great Smog». Et lokk la seg over byen slik at forurensningen fra kullforbrenning akkumulerte. Det varte i 4-5 dager. På grunn av økonomiske vanskelige tider etter 2. verdenskrig, ble mye av kullet med høy renhet eksportert, mens «skitnere» kull brukt hjemme. De høye nivåene av forurensning under «The Great Smog» førte til at 4000 mennesker døde i løpet av disse dagene, og 8000 i tiden etterpå. 200 000 mennesker ble skadet. Sikten var redusert til noen få meter, og det skjedde mange trafikkulykker. Kinoene ble stengt, fordi tilskuerne ikke kunne se fram til lerretet.

Loven «Clean Air Act» ble få år senere innført, og innebar «røykfrie» soner i byene. Her kunne man bare bruke elektrisitet og «røykfrie» brensel som gass og olje. Pipehøyden ble også justert opp, og det ble strengere kontroll av partikkel-utslipp fra industri. Det er verdt å merke seg at på dette tidspunkt var det flere teknologiske alternativ til direkte kullfyring: Olje fra petroleum, og gass laget ved gassifisering av kull.

Siden innføringen av Clean Air Act, har mange britiske byer renset fasaden til bygninger dekket i sot. Man kan jo se for seg stemningen i smog-fylte byer der alle bygningene har sotede fasader. Bildet på toppen viser University of Manchester med sin sotete fasade slik den så ut for en del år tilbake. Slikt sot kan fjernes med for eksempel sandblåsing. Til venstre ser du bilde av det samme bygget, etter rensing av fasaden.

Kullfyring har altså vært et stort problem i lange tider. Erfaringen vi kan høste av å studere utviklingen i London, og Storbritannia, er vel at effektive tiltak først blir gjort når det finnes reelle teknologiske alternativ, og de økonomiske insentivene for å forurense blir mindre. Presset på å finne og innføre nye løsninger øker når de negative konsekvensene av en praksis blir overtydelige. For smog og svovel-problematikken fra kullfyring i London tok det 700 år fra de første klager til de ordentlige løsningene kom på plass.

You May Also Like

Plast flyter i havet

15th March 2018

Kan Vinduer Tenke Selve?

26th May 2018

4,858 Comments