Kreftcellenes DNA kan gi oss svar

Kroppen vår er bygget opp av ca 3700 milliarder celler. Inne i disse cellene finner vi cellekjernen hvor arvesoffet, DNAet, befinner seg. DNA kan sammenlignes med en oppskrift, og det lages ulike proteiner avhengig av hvilken del av oppskriften som leses. DNA blir først avlest og oversatt til RNA, og utifra RNAet lages det proteiner. Ulike celler får avlest ulike deler av DNAet, som igjen fører til en forskjell i proteinproduksjonen. Hvis arvestoffet blir skadet og det oppstår mutasjoner i DNAet kan det for eksempel føre til at proteinene som lages er ødelagte, eller at celledelingen som normalt skulle endt fortsetter ukontrollert. Det kan videre resultere i ondartede kreftsvulster.

Å forstå sykdommen fra cellens oppskrift

Det er svært nyttig å vite om genmutasjoner (endringer i DNAet) som påvirker kreftforløpet. Er det for eksempel noen spesielle mutasjoner som fører til mer aggressiv svulstvekst eller kreftspredning? Kunnskap om arvestoffet og dets forandringer i ulike sykdommer (også utover kreftsykdommer) kan bidra til større forståelse for sykdommens «oppskrift» og ikke minst hvordan vi kan lage medisiner som angriper de syke cellene. Og for å få denne kunnskapen må man forske og sette resultater fra grunnforskning og dyreforsøk i sammenheng med hvordan menneskekroppen reagerer.

Xenograft

I en artikkel publisert i Nature beskrives det hvordan en gruppe forskere har sett på sammenhengen mellom spesifikke gener og «oppførselen» til kreftcellene og hvordan de spredde seg. Dette har de gjort i mus som har fått transplantert inn menneskelige kreftceller. En slik transplantasjon fra én art til en annen kalles en xenograft.

Sammenhengen mellom proteinproduksjon og kreftspredning

Det viste seg at kreftceller som ble funnet i blodet på musene (som dermed har forlatt den originale svulsten, det vil si at vi har en begynnende kreftspredning) særlig produserte to proteiner, Serpine2 og Slpi. Disse proteinene førte både til bygging av nye blodårer og som en antikoagulant. Svulsten er avhengig av nye blodårer som kan levere oksygen og næring til kreftcellene, og derfor sendes det ut signaler som fører til blodårebygging. At Serpine2 og Slpi i tillegg sikret perfusjon («hull») i blodåreveggen ved å virke som en antikoagulant bidrar til kreftspredning via blodårenettverket.

Fra mus til menneske til medisinsk fremskritt

Forskerne studerte i tillegg pasienter med kreftspredning til lungene, og fant at de to samme proteinene, Serpine2 og Slpi, var overuttrykt. Dermed er det funnet en sammenheng mellom DNAet til cellene og hvilken «handling» de utøver i modellmus (overekspresjon av genene for Serpine2 og Slpi fører til blodåredannelse, -perfusjon og kreftspredning). I tillegg gjenkjennes de samme egenskapene i menneskelige pasienter. Å vite hva man har med å gjøre bidrar til at det lettere kan lages nye medisiner. I dette tilfellet fant man først likheten mellom hva cellene gjør og hvilke gener som skiller seg fra friske celler. Deretter så man at resultatene fra museforsøkene kan være overførbare til hvordan cellene oppfører seg i menneskekroppen. Denne kunnskapen kan gi inspirasjon til nye måter å angripe kreftceller på. En mulig idé kan være å benytte seg av noe som blokkerer proteinproduksjonen av Serpine2 og Slpi, slik at byggingen og perfureringen av blodårer ikke oppstår. Siden forskerne vet hvilke gener som fører til nettopp dette, kan et forslag være å bruke såkalte siRNA for å forhindre ekspresjon av Serpine2 og Slpi. SiRNA, som står for «silencing RNA», stopper det kopierte RNA fra å bli oversatt til proteiner.

 

Bildet er lånt fra sciencebite.

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather
 


Lisa Svartdal

Om

Jeg brenner for medisinsk forskning, og synes alt som omhandler kreftforskning, immunologi og medisiner er spennende. Det er derfor dette jeg skriver mest om på smallPrint.no. Jeg har en mastergrad i bionano fra NTNU, og skrev oppgaven min ved Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin våren 2015. Siden da har jeg jobbet på Mikrometastaselaboratoriet på Radiumhospitalet. Der arbeider jeg på forskjellige prosjekter innenfor kreftforskning, og lærer mye nytt om hva som skjer på forskningsfronten tett opp mot pasientbehandling.


'Kreftcellenes DNA kan gi oss svar' har ingen kommentarer

Vær den første til å kommentere dette innlegget

Del dine tanker

Your email address will not be published.

© smallPrint A.S. All right reserved. Page based on Old Paper by ThunderThemes.net