Historien om det internasjonale klimaregimet – en rask innføring

«A rough guide» heter det på engelsk og jeg har sett det har blitt oversatt til «røff guide» på norsk, selv om det blir helt feil. Det henspiller på en innføring som er tegnet med bred pensel, mer oversiktlig enn presis. Når var sist gang du tok til deg det motsatte: dyptgående, reflektert, «finslipt» informasjon?

Selv merker jeg at det ofte går fort i svingen. Fordi kravene er høye og tiden er knapp – men kanskje også er ikke tålmodigheten i informasjonstidsalderen det den en gang var. Denne innføringen er intet unntak, men jeg håper den kan virke som en rask, historisk innføring i det internasjonale klimaregimet, spesielt med tanke på å forstå det nylige klimatoppmøtet i Warsawa. Teksten henter mange opplysninger fra en studentoppgave jeg skrev sammen med Tiril Seldal, Rikke Eikevik og Therese Gjelsten – så takk til dere!

Fra slutten av forrige århundre og fram til i dag har den politiske anerkjennelsen av menneskeskapt global oppvarming vært gradvis økende. I 1979 tok verdens første klimakonferanse sted. I 1988 opprettet FN klimapanelet som ble starten på det internasjonale klimaregimet. The United Nations Conference on Environment and Development i Rio de Janeiro i 1992 viste for første gang at problemet hadde globalt engasjement: 178 regjeringer og 100 statsoverhoder deltok. Konferansen dannet rammeverket for det internasjonale klimaregimet med handlingsplanen Agenda 21 og The United Nations Framework Convention of Climate Change – Klimakonvensjonen.

Klimakonvensjonens hovedmål var definert som «å avverge farlig antropolgisk innvirkning på klimaet» og ble undertegnet av 124 land. Målet skulle man nå ved at de industrialiserte landene skulle ta hovedansvaret for å iverksette de nødvendige tiltakene: i første omgang redusere utslippene sine til 1990-nivå. Konvensjonen deler altså landene inn i to hovedkategorier : appendiksland, med større ansvar og ikke-appendiksland, som er mer sårbare og mindre utviklet og derfor bærer mindre ansvar for å sette i gang tiltak. Klimakonvensjonen ble iverksatt i 1994 og siden har medlemslandene møttes hvert år for å forhandle om oppfølgingen av den.

Det er Kyoto-protokollen, fra den tredje konferansen, som er det juridisk bindende avtaleverket under regimet. Det tok sju år å bli enige om forutsetningene for hvordan Kyoto-protokollen skulle gjennomføres – den trådte ikke i kraft før i 2005. 192 land har underskrev avtalen som fastsatte bindende utslippsmål for 37 av dem. Klikk her hvis du vil vite hvilke land som ratifiserte når. Utslippsmålene var individuelle, men krevde en gjennomsnittlig reduksjon på 5% CO2 ekvivalenter relativt til 1990 verdi innen 2012.

I Københavnavtalen fra 2009 ble målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader relativt til før-industriell tid, «togradersmålet», implementert.  Allerede da begynnte gapet mellom de overordnede målsetningene og virkeligheten å vise sitt sanne ansikt. For de overnevnte 37 landene som hadde ratifisert Kyoto-avtalen, hadde et samlet utslipp på bare omkring 60 % av de globale klimagassutlippene. Avtalen var derfor i utgangspunktet for svak for å nå målet. I tillegg hadde USA, som stod for ca. 20% alene og dermed skulle vært en stor del av den reduksjonen, ikke underskrevet.

Reduksjonsmekanismene, de såkalte «Kyoto-mekanismene«, baserer seg på et fleksibilitetsprinsipp. Dette innebærer at deler av et lands utslippskutt kan skje gjennom kjøp av klimakvoter. Mange lurer på hvilke konsekvenser som er satt opp når land ikke følger Kyoto-avtalen. Å miste tilgangen på mekanismene til neste periode er en slik straff. Det legges også på et 30% «straffegebyr». Så det finnes konsekvenser. Men vi har til gode å se konsekvensene av konsekvensene, for å si det enkelt.

I Kyotoprotokollens artikkel 3, paragraf 9 står det forpliktelser for tiden etter første periode (2005-2012) skulle bli etablert. Arbeidsgrupper under klimaregimet konkluderte med at et tidshull mellom første og andre avtaleperiode ville være meget uheldig. Den beste løsningen ville være å ha en ny avtale ratifisert innen utgangen av den første, slik at andre periode kunne starte 1.1.2013.

Slik ble det dessverre ikke.  Ikke i Durban i 2011, ei heller Quatar i 2012 og heller ikke nå, i Warsawa, for noen få dager siden. En ny avtale til med implementasjonsperiode fra 2020 er nå under forhandling. EU-landene har seg i mellom fått til et positivt samarbeid, men når vi ser på klimaregimets overordnete målsetning: tograderstak og det opprinnelige målet om å «avverge fare» – ja, da har vi dessverre ikke mye å skåle for.  Jeg avslutter denne røffe og raske gjennomgangen med noen vakre, men alvorlige ord fra Filipinenes representant på klimatoppmøtet i Warsawa:

«To anyone who continues to deny the reality that is climate change, I dare you to get off your ivory tower and away from the comfort of you armchair. I dare you to go to the islands of the Pacific, the islands of the Caribbean and the islands of the Indian ocean and see the impacts of rising sea levels; to the mountainous regions of the Himalayas and the Andes to see communities confronting glacial floods, to the Arctic where communities grapple with the fast dwindling polar ice caps, to the large deltas of the Mekong, the Ganges, the Amazon, and the Nile where lives and livelihoods are drowned, to the hills of Central America that confronts similar monstrous hurricanes, to the vast savannas of Africa where climate change has likewise become a matter of life and death as food and water becomes scarce. Not to forget the massive hurricanes in the Gulf of Mexico and the eastern seaboard of North America. And if that is not enough, you may want to pay a visit to the Philippines right now. «

Kilder:

Ferman, G. (1996). The Political Context of Climate Change.

Houghton, J. (2009). Global Warming: The complete briefing.

www.unfccc.int

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather
 


Reidun Schlanbusch

Om

Mitt miljøengasjement kommer fra et humanistisk perspektiv. Jeg ønsker en håndtering av jordas ressurser som gjør at alle mennesker får tilgang på et godt livsgrunnlag. Jeg sitter i styret i smallprint.no og prøver å skrive litt når jeg har tid. Mange av mine innlegg handler om grønne bygg. Til daglig jobber jeg med reduksjon av klimagasser og helse- og miljøfarlige stoffer i byggnæringen, som forsker i SINTEF. Jeg henter selvfølgelig litt inspirasjon fra jobben, men skriver alltid privat og uavhengig på smallprint.no.


'Historien om det internasjonale klimaregimet – en rask innføring' har ingen kommentarer

Vær den første til å kommentere dette innlegget

Del dine tanker

Your email address will not be published.

© smallPrint A.S. All right reserved. Page based on Old Paper by ThunderThemes.net