En smaksprøve på sykdom

En vaksine er et svært nyttig og viktig verktøy for å unngå fremtidige sykdommer. Ved å ta vaksiner lar vi kroppens immunforsvar bli introdusert for en rekke sykdommer. Vi vet at man kan bli immun mot en sykdom etter å ha hatt den én gang, og det er nettopp dette prinsippet vaksiner tar i bruk. Ved å la kroppen få en «smaksprøve» på en sykdom, kan immuncellene læres opp til hvordan de skal bekjempe ulike mikrober (bakterier, virus, parasitt eller sopp) før vi faktisk er rammet av en sykdom. Noen av cellene vil også «huske» mikroben, slik at kroppen raskere kan bekjempe mikroben neste gang vi blir utsatt for den. Denne type beskyttelse er immunitet, og immunitet for ulike sykdommer kan vare kortvarig eller livet ut.

Flokkimmunitet

At du tar vaksiner har ikke bare betydning for deg, men også alle rundt deg. Såkalt flokkimmunitet oppnås når en høy prosentandel (variende fra sykdom til sykdom) av befolkningen er vaksinert. Dermed vil det ikke være nok smittebærere av en sykdom til at den får spredd seg, og også de som ikke kan vaksinere seg blir indirekte beskyttet mot sykdommer.

Immunitet vil alltid være målet med en vaksine, og ulike vaksiner fungerer på ulike måter. Noen av vaksinene må tas på nytt igjen etter omtrent et tiår, mens andre vaksiner fungerer for resten av livet. Hvorfor er det slik? Hva er egentlig vaksiner laget av og hvordan fungerer de?

Levende, svekkede mikroorganismer 

Virus eller bakterier svekkes på laboratoriet slik at de ikke lenger kan føre til sykdom, og brukes i vaksiner. Det vil si at det faktisk er levende mikroorganismer vi sprøyter inn i overarmen! De svekkede mikroorganismene kan formere seg i kroppen, og setter i gang en immunreaksjon. Denne reaksjonen vil ligne på responsen fra immunforsvaret ved en naturlig infeksjon, og skaper et godt «minne» blant immuncellene. Dermed er det ofte kun nødvendig med én runde av vaksiner laget av levende mikroorganismer. Ulempene ved levende vaksiner er at de kan være svært farlige for personer med svekket immunforsvar. I tillegg krever vaksinene kjølig lagring, noe som særlig er en utfordring i varme, fattige land.

Eksempler på levende vaksiner: MMR-vaksine, vaksine mot røde hunder, gulfebervaksine, BCG.

Drepte (inaktiverte) mikroorganismer

Den aktuelle mikroorganismen dyrkes i kultur på laboratoriet og drepes (eller inaktiveres) slik at den ikke kan formere seg i personen som tar vaksinen. Dermed vil den ikke-levende vaksinen indusere en svakere immunrespons enn levende vaksiner, og man må som regel ta flere doser. En fordel med drepte vaksiner er at de ikke trenger kjølig lagring.

Eksempler på drepte (inaktiverte) vaksiner: HPV-vaksine, koleravaksine, rabiesvaksine, hepatitt A-vaksine.

Subenhetsvaksiner

I en subenhetsvaksine brukes kun deler av mikroben, for eksempel proteiner, polysakkarider og DNA. Noen slike vaksiner kan være effektive og med god immunrespons, mens andre gir en relativt kortvarig effekt, slik at man er nødt til å ta flere doser. I tillegg kan vaksinen skape en for svak immunrespons alene, og vil dermed trenge hjelp av en adjuvans. Adjuvans bidrar til å øke styrken på immunresponsen slik at immuncellene blir mer aktive og får bedre «hukommelse» til neste gang om hvordan mikroben skal bekjempes. Et problem med subenhetsvaksiner er at ved isolering av proteiner kan proteinene endre form (bli denaturert), og dermed trenes kroppen vår opp til å gjenkjenne en annen form av proteinet enn det som befinner seg på mikroben vi ønsker beskyttelse mot. Dette problemet kan løses ved å fremstille det aktuelle proteinet i «snille» virus som ikke er skadelige for oss, slik at disse virusene kan frakte med seg proteinene uten at de blir denaturerte.

Eksempler på subenhetsvaksiner: hepatitt B-vaksine, vaksine mot tyfoidfeber og Hib-vaksine.

Fremtidens vaksiner

Når det gjelder vaksineforskning synes jeg at særlig subenhetsvaksiner er spennende og med stort potensiale. Å skreddersy og bygge vaksiner fra bunn med kun de aktuelle komponentene høres i mitt hode ut som en god måte å lage svært målrettede vaksiner uten eventuelle ekstraeffekter fra andre komponenter man finner i større vaksiner. Det at man kun bruker delene av mikroben som faktisk fører til en immunreaksjon betyr også at vaksinene kan bli mindre i størrelse. Det er positivt med tanke på at vaksinen skal reise gjennom kroppen. Og for å forbedre leveringen av vaksinen til rett sted, kan det være nyttig å feste vaksinen til overflaten av eller pakke den inn i nanopartikler.

 

Ps, det forskes mye på vaksiner både til forebygging av kreft og i kreftbehandling, men det får vi ta en annen gang!

Bildet er lånt herfra.

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather
 


Lisa Svartdal

Om

Jeg brenner for medisinsk forskning, og synes alt som omhandler kreftforskning, immunologi og medisiner er spennende. Det er derfor dette jeg skriver mest om på smallPrint.no. Jeg har en mastergrad i bionano fra NTNU, og skrev oppgaven min ved Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin våren 2015. Siden da har jeg jobbet på Mikrometastaselaboratoriet på Radiumhospitalet. Der arbeider jeg på forskjellige prosjekter innenfor kreftforskning, og lærer mye nytt om hva som skjer på forskningsfronten tett opp mot pasientbehandling.


'En smaksprøve på sykdom' har 1 kommentar

  1. 7. september 2016 @ 15:25 Are Hegrand

    Vaksiner er nok sikkert en nobel idé, men dessverre viser det seg å være betenkeligheter med de også. Jeg snakker spesielt om de temmelig giftige ingrediensene vaksinene har og hvilke effekter disse spinner på seg. Dette blir altfor mye å brette ut om i sin helhet, men jeg kan ta for meg kun én av ingrediensene i vaksiner, nemlig aluminium. Aluminium er klassifisert som et nevrotoksin, men brukes allikevel i de fleste vaksiner som såkalt adjuvans (altså et hjelpestoff som er ment å sparke i gang den inflammatoriske prosessen). Vi vet positivt at aluminium er koblet opp mot et vell av nevrodegenerative sykdommer som i dag har epidemiske proporsjoner. Vi snakker bl.a. om alzheimer, autisme m.fl. Når farmasøytisk industri blir bedt om å utrede en mulig sammenheng her, er svaret: «Vi har alltid brukt aluminium som hjelpestoff (siden 1926), så det kan ikke være noe galt med det!» Dette er ikke en vitenskapelig tilnærming. Mangelen på vitenskap kommer også til uttrykk i måten de tester de alumniumholdige vaksinenes trygghet: De injiserer noen med vaksinen, mens kontrollgruppen blir injisert med – ikke sterilt saltvann som ville vært det riktige – men en løsning som inneholder aluminium. I visse tilfeller har kontrollgruppen også fått en annen, eldre vaksine. Det kan høres ut som jeg tuller her, men dette er faktisk snarere regelen enn unntaket. Chris Exley er den fremste forskeren vi har i dag når det gjelder aluminiumets biologiske effekter, og han forsøker advare oss. Han blir regelrett oversett av industrien, som ikke gir ham noen midler overhode for å kunne se nærmere på saken. Det finner jeg svært urovekkende. Det finnes også en rekke studier som ganske klart slår beina under «etablerte sannheter» vedr. vaksinene. For min egen del har jeg valgt å holde mine barn unna vaksinene, også fordi sykdommene de er ment å skulle immunisere mot i visse henseende er immunstyrkende. Ta f.eks. meslinger: Dette er en sykdom som på merkelig vis nå framstilles som livsfarlig. Den er ikke det. For normalt velernærte og sunne barn er denne sykdommen en smal bris. Med ekstra vitamin A og C under sykdomsforløpet, blir denne sykdommen helt overkommelig. Det kan synes som om vaksineprogrammet flyter på fryktinngydelse snarere enn vitenskapelig understøttelse.

    Svar


Del dine tanker

Your email address will not be published.

© smallPrint A.S. All right reserved. Page based on Old Paper by ThunderThemes.net